Sukarno og hans betydning for Nederlands historie

Sukarno, Indonesias første president, spiller en sentral rolle i historien om Nederlands koloniale fortid og overgangen til et postkolonialt forhold til Indonesia. Som en karismatisk leder og nasjonalist, utfordret han direkte nederlandsk styre i det som da var kjent som Nederlandske Øst-India. Hans liv og virke reflekterer de spenningene som preget det 20. århundrets kolonikriser, og hans handlinger bidro til å forme det moderne forholdet mellom Nederland og Indonesia. Denne artikkelen utforsker Sukarnos bakgrunn, hans kamp mot kolonimakten og de langvarige konsekvensene for begge land.

Sukarno ble født 6. juni 1901 i Surabaya på Java, som en del av en javanesisk adelsfamilie. Hans opprinnelige navn var Kusno Sosrodihardjo, men han endret det senere til Sukarno for å symbolisere styrke og uavhengighet. Fra ung alder ble han eksponert for ideer om nasjonalisme og anti-kolonialisme, inspirert av både vestlige filosofer som Karl Marx og østlige tenkere som Mahatma Gandhi. I 1921 begynte han å studere ingeniørfag ved Technische Hoogeschool i Bandung, der han møtte likesinnede studenter som delte hans visjon om et fritt Indonesia. Denne perioden var preget av voksende uro i kolonien, der nederlandske myndigheter undertrykte nasjonalistiske bevegelser for å opprettholde kontrollen over de rike ressursene i øyriket, som inkluderte krydder, olje og gummi.

I 1927 grunnla Sukarno det indonesiske nasjonalistpartiet (PNI), som raskt ble en torn i øyet for de nederlandske kolonimyndighetene. Partiet fremmet ideen om "marhaenisme", en blanding av nasjonalisme, islam og sosialisme tilpasset indonesiske forhold. Sukarno holdt flammende taler som mobiliserte folket, og han ble kjent for sin retoriske kraft – en egenskap som senere skulle gjøre ham til en ikonisk figur. Nederlandske myndigheter reagerte hardt; i 1929 ble han arrestert for første gang og dømt til fengsel i Sukamiskin-fengselet i Bandung. Under rettssaken holdt han en berømt tale kalt "Indonesia Menggugat" (Indonesia anklager), der han fordømte kolonialismen som et system bygget på utbytting. Denne talen ble smuglet ut og spredt som propaganda, og styrket nasjonalistbevegelsen. Sukarno ble løslatt i 1931, men ble snart eksilert til Flores og senere Bengkulu, der han tilbrakte nesten ti år i husarrest. Disse årene i isolasjon ga ham tid til å utvikle sine politiske ideer, og han skrev flere verk om indonesisk identitet og enhet.

Andre verdenskrig endret dynamikken dramatisk. I 1942 invaderte Japan Nederland og tok kontroll over Øst-India. Sukarno valgte å samarbeide med japanerne, i håp om at det ville fremskynde uavhengigheten. Han ble utnevnt til leder for en japansk-støttet administrasjon og bidro til å organisere arbeidskraft og propaganda for okkupantene. Dette samarbeidet var kontroversielt og førte senere til anklager om kollaborasjon, men Sukarno så det som en strategisk nødvendighet. Da Japan kapitulerte i august 1945, grep han øyeblikket. Sammen med Mohammad Hatta utropte han Indonesias uavhengighet 17. august 1945 fra sitt hjem i Jakarta. Denne erklæringen, kjent som Proklamasi, markerte starten på den indonesiske revolusjonen og en fire år lang kamp mot nederlandske forsøk på å gjenopprette kolonistyret.

Nederland, svekket etter krigen i Europa, sendte tropper for å undertrykke opprøret i det som ble kalt "politiaksjoner" – et eufemistisk navn for militære operasjoner som resulterte i titusenvis av døde. Sukarno ledet geriljakrigen fra baser i Yogyakarta, der han etablerte en midlertidig regjering. Internasjonalt press, spesielt fra USA og FN, tvang Nederland til forhandlinger. Rundebordskonferansen i Haag i 1949 førte til anerkjennelse av Indonesias suverenitet, men med betingelser: Nederland beholdt kontrollen over Vest-Ny Guinea (senere kalt Irian Barat), og Indonesia måtte betale en enorm gjeld for kolonitidens "investeringer". Sukarno ble Indonesias første president, men han var misfornøyd med avtalen og fortsatte å kjempe for full uavhengighet.

Konflikten om Vest-Ny Guinea eskalerte i 1950- og 1960-årene, og ble en kilde til dyp bitterhet mellom Nederland og Indonesia. Sukarno mobiliserte nasjonal støtte gjennom kampanjen "Konfrontasi", som inkluderte økonomisk boikott og militære trusler. Han allierte seg med Sovjetunionen for å bygge opp Indonesias forsvar, og i 1961 beordret han infiltrasjon av territoriet. Nederland, under press fra USA som fryktet kommunistisk innflytelse, gikk til slutt med på å overføre kontrollen til FN i 1962 via New York-avtalen. Denne seieren styrket Sukarnos posisjon hjemme, men bidro også til hans fall i 1967, da han ble avsatt i et kupp ledet av general Suharto.

Sukarnos forhold til Nederland var preget av både konfrontasjon og kulturelle bånd. Mange indonesiske ledere, inkludert Sukarno, hadde fått utdanning i nederlandske skoler, og språket var et verktøy for nasjonalistisk mobilisering. Etter uavhengigheten arbeidet Nederland for å gjenoppbygge relasjoner gjennom bistand og handel, men arven fra kolonitiden forble et sensitivt tema. I dag minnes Sukarno i Nederland ofte gjennom museer og utstillinger om kolonihistorien, som Tropenmuseum i Amsterdam, der hans rolle i dekoloniseringen diskuteres. Interessant nok besøkte Sukarno Nederland i 1950 som statsleder, et besøk som symboliserte overgangen fra fiendskap til diplomatisk dialog.

Arven etter Sukarno er kompleks. Han blir hyllet som "Bung Karno" – storebror Karno – for å ha forent Indonesias mangfoldige etniske grupper under slagordet "Bhinneka Tunggal Ika" (enhet i mangfold). For Nederland representerer han slutten på et imperium som en gang strakte seg over store deler av verden. Hans liv illustrerer hvordan personlige ambisjoner og nasjonale bevegelser kan endre globale maktstrukturer. For de som er interessert i dypere innsikt, anbefales bøker som hans selvbiografi "An Autobiography as Told to Cindy Adams", som gir personlige anekdoter om hans møter med nederlandske embetsmenn og hans visjon for et fritt Asia.